“Mellom disse hvite brystene”: Reiselitteraturens rasefetisjering i Vigdis Hjorths Snakk til meg (2010) og Gunn Marit Nisjas Naken i hijab (2011)

Denne masteroppgaven tar sikte på å kaste lys på marginaliserte identitetsinteraksjoner i to samtidige norske romaner, Snakk til meg (2010) av Vigdis Hjort og Naken i Hijab (2011) av Gunn Marit Nisja. Begge har kvinnelige hovedpersoner og et transaksjonsmessig, seksuelt forhold med en farget mann som opererer innenfor koloniale maktstrukturer, og inkluderer elementer av kvinnelig sexturisme. Disse temaene har i stor grad gått upåaktet hen i romanenes kritiske mottakelse. Avhandlingen undersøker konstruksjonen av Bhabhas Andre i de mannlige karakterene, og den stereotypi-ladde fetisjismen som delvis driver hovedpersonenes forhold til den Andre og Annethet. Det teoretiske grunnlaget for avhandlingen er bredt, inkludert den tidligere nevnte Bhabha, supplert av Said for deres arbeid på den Andre, stereotypi og orientalisme. For å undersøke konstruksjonen av svart maskulinitet, tar jeg utgangspunkt i bell hooks’ tanker, mens Pratt og Fanon kaster lys over det seksuelle elementet i koloniale strukturer og identiteter. Annen litteratur ble valgt for å utdype om eller beskrive tidlig fetisjisme, postkolonial teori, reiselitteratur og feministisk teori. Mitt utgangspunkt her er interseksjonelt, og informerer min forståelse av hvordan undertrykkelsesakser som rase og kjønn krysser hverandre. Min lesning av Snakk til meg kartlegger måtene som den hvite kvinnelige hovedpersonen fetisjerer ikke bare hennes svarte elsker, men svarte mennesker som helhet, samtidig som den utforsker ulike aspekter av den postkoloniale dynamikken som utspiller seg gjennom romanen. Snakk til meg bruker og forsterker ideer om hyperseksualitet og virilitet hos svarte menn, samt den mannlige hovedpersonens orientalske tilbøyelighet til bedrageri. Naken i hijab benytter seg av mange av de samme retoriske grepene i sin konstruksjon av det andre, men følger Saids konsept for orientalisme nærmere ved å presentere Egypt som primitivt, ofte barbarisk, men også slående vakkert - trekk landet deler med befolkningen. Jeg argumenterer for at den viktigste mannlige karakterens fristende Annethet blir gradvis uthulet gjennom hans åpenbaring som en arabisk stereotypi: en barbarisk, slesk bedrager definert av voldelig bedrageri. Videre argumenterer jeg for at den paradigmatiske måten som disse temaene hittil har blitt oversett av kritikere, tyder på at bevisstheten om kolonial diskurs i norsk litteratur er mangelfull